Det som kalles polarisering er et annet ord for at venstresiden ikke vil se seg selv i speilet. Den har foretatt en reise, fra ungdomsopprør til samfunnsmakt. Den har omformet samfunnet etter sitt hode. Dens verdier gjennomsyrer samfunnet og de har fortrengt og er i ferd med å skyve kristendommen helt til side. Denne politikken har vist seg å ha konsekvenser. Men venstresiden forsøker å komme inn i himmelen før dørene stenges. Den setter derfor opp tempoet, skrur opp målene og mobiliserer apokalypsen, enten det er klima eller pandemi. Siden den har så stor makt kan den brennmerke og utestenge folk fra jobb og karrierer. Når omfanget går opp for en må man spørre: At de tør. Norske medier har bundet seg til masta på Biden-skuta som er på vei ned. Venstresiden har aldri akseptert arvesynden og har derfor ingen skyld for det de har stelt i stand. I stedet blir de aggressive mot kritikere og vil ha dem utvist. De har adoptert anstendigheten vi møtte på 60-tallet: Selvhøytidelige voksne som mente at vi krenket dem. De ruget på et raseri som ble utløst av ungdommer med langt hår. Hollywood begynte å iscenesette rednecks, hvit arbeiderklasse med ikke likte langhårede. Vi fikk Easy Rider med Jack Nicholson og Pete Fonda. Her ble en myte født som liberale har bygget videre på. Siden de kontrollerte språket og narrativere har de klart å manipulere publikum langt mer effektivt enn andre. Men nå butter det. Venstresiden lider av overreach, av å ha strukket skinnfellen for langt. Men ordet tilbaketog og mea culpa finnes ikke i deres vokabular. I stedet går de til angrep og vil ha kritikerne brent på bålet.

Hans Rustad deler sine tanker og refleksjoner mens han går tur med hundene i skogen.